Hører vi litt bitter uling og misfornøyde glefs?

- Tenk på det selv da. Alltid bli forvist til å hoppe opp baki stasjonsvogna. Sammen med møkkete tepper, ubehagelige gjenstander å ligge på og lukta av bensin fra en jerrykanne som skumper borti deg. Men mest er det ensomheten som gnager.

Ja, fordi det er mange hundeiere som vet å ta godt vare på kjæledyret i bilen sin?

- Joda, det kan være satt opp fine gittere, vel tilrettelagt med et mykt teppe eller et saueskinn, ja kanskje et eget bur. Men jeg klynker det igjen, det er ensomheten som er verst.

Så nå er du fornøyd der du sitter i Buddyen?

- Koselig, intet annet. Selvsagt sitter jeg stille og pent. Denne opplevelsen er kun for oss veloppdragne og rolige eksemplarer av hundefamilien. Vi som skjønner at trafikksikkerhet er viktig og at sjåføren ikke skal forstyrres.

Jøss, nå høres det ut som du er fornøyd med nærmest en militær disiplin?

- Neida, dette var bare en beskrivelse av forutsetningen for å ha det hyggelig. Kan du tenke deg noe mer koselig enn å sitte på et behagelig bilsete og bli klødd litt bak øret mens vi kjører rundt? Ja, så er det alltid slik at sjåføren har så mye å fortelle når vi er på tur. Det kjenner dere alle sikkert til, hvordan samtalene flyter i en bil.

Utsikten er kanskje ikke så aller verst?

- Ja, her ved siden av sjåføren har jeg minst 180 graders utsyn. For eksempel for å se på de snertne tispene som damene lufter. Da kommer det godlyder fra oss begge.

Så du har nå funnet ditt ELdorado?

- Det er bare en ting som bekymrer meg: Konkurransen fra Buddyen om å være menneskets beste venn.